Innblikk: Hvorfor så få kvinnelige designere av høye moter
Nyere tid har flyttet feminismen utover de bh-brennende frynsene til et tema om sosial kommentar og aktivisme. Husker du Chanels Spring 2015-rullebane-show? Den store marsjen med tynne modeller i høye hæler, viftende med protesttegn som sa ‘LADIES FIRST’, ‘HISTORY IS HER STORY’ blant andre dumme synkopatiske fraser, kledd i Karl Lagerfelds personlige inntrykk av Coco Chanels arv. Denne sesongens show sendte en skjelving gjennom bransjen: her sa Lagerfeld "la oss bli politiske" mens han i det vesentlige behandlet saken som en kjepphest ved å sende en meningsløs fuseprotest nedover rullebanen til et av verdens mest innflytelsesrike merker, om enn med fine klær. Fakta er tydelige: I den etablerte kjønnsdikotomien har kvinner blitt utnyttet av menn til sosiale, politiske og økonomiske mål. På mote kan vi si dette med mye mindre pedantry: mannlige designere forteller kvinner hva som er vakkert og derfor hva de skal ha på seg.
Phoebe Philos design for Céline, Claire Waight Keller for Chloé og Julie de Libran for Sonia Rykiel har oppnådd jevn ros for sin 'bærbarhet'. Det er ikke et skittent ord som antyder fotgjengerklær. Det betyr at designene deres er for kvinner som bor, jobber, leker og reiser i, og bruker det som den ordspråklige rustningen mot verden. Den delte skjønnheten her er at disse kreasjonene er laget av klær av kvinner til kvinner, som forstår at forventningene og standardene for feminin skjønnhet ofte er unødvendige og begrensende. Damene tilbyr oss dermed en frigjort skjønnhet.
Mens menn kan forstå kutt og stoff, er det den uunngåelige politiske hvisken av det mannlige blikket. Thierry Mugler, Gianni Versace og Hervé Legers hudtette kjoler, for eksempel, fremhever den kraftige feminine seksualiteten, men kan ikke bli kvitt samfunnets forventninger til den for å glede det maskuline. Den psykologiske friheten fra klær designet av kvinner, er at feiringen av femininitet og seksualitet kommer fra felles grunnlag som sier "vi vet hva vi vil ha på oss."
Heldigvis har vi stalwarts av kvinner på mote å se opp til. Miuccia Prada har hjulpet merkevaren sin siden 1978 og viser ingen tegn til å stoppe. Consuelo Castiglioni bygde opp Marni for å feire maksimalisme og betraktet som overflødig. Diane von Furstenberg tok sexy tilbake og pakket en kjole rundt kvinner for å smigre kroppen. Rei Kawakubo gjorde Commes des Garçons til sitt cerebrale og eksperimentelle laboratorium der skjønnhet aldri har hatt en fast definisjon utover variasjon.
Heldigvis er samfunnsholdninger i bevegelse og endring, og kvinner kjemper en sterkere og mer synlig kamp for likestilling. En sakte marsj, men bevegelse likevel. Endemålet med mote forblir selvfølgelig det samme. Vi vil at det skal få oss til å drømme om skjønnhet vi aldri trodde var mulig; å fortsette å se mot det nye, det kreative, det spennende. Ville det ikke bare vært hyggeligere hvis flere kvinner hadde fortalt oss hvordan?
Denne historien ble først publisert i L’Officiel Singapore.
