‘In Praise of Shadows’ utstilling på ADM Gallery, NTU

Warren Khong, ‘# 113’, 2017. Image høflighet ADM.

‘In Praise of Shadows’ på ADM Gallery i Nanyang Technological University, er en gruppeutstilling kuratert av Michelle Ho. Showet, som åpnet 27. oktober 2017 og varer til januar 2018, inneholder verk av Lavender Chang, John Clang, Ishida Takashi, James Jack og Warren Khong.

Lys er en attraktiv og ønskelig ting. I en utstilling ønsker vi at kunstverk skal være tent heller enn skyggelagt. Jacks ‘Natura Naturata: Light of Singapore’ (2017), installert på glassvinduene fra gulv til tak i galleriet, lyser bokstavelig talt i nærvær av lys. De ujevne slagene med nøye malte jordprøver blir sett på den tropiske bakgrunnen av frodig grøntområder. Visjonen er stemningsfull for et harmonisk forhold mellom menneskeskapte og naturlige verdener. I dette arbeidet produserer lys poetisk fokus.

James Jack, ‘Natura Naturata: Light of Singapore’, 2017. Bildet høster artisten.

I ‘Light of Singapore’, fargene mettes når galleriet blir mørkere, noe som gir en annen opplevelse. Jordprøvene blir mindre gjennomskinnelige og mer ugjennomsiktige når solen beveger seg over himmelen. Selv om vi kanskje beskriver det som dimming av lys, er det også en økning i skyggen. Og mens skygger vanligvis blir sett på som noe å unngå, er dette bare et spørsmål om perspektiv. Denne typen skygger er sannsynligvis det som romanforfatteren Junichiro Tanizaki, hvis essay ga denne utstillingen sitt navn, beskriver. For Tanizaki er skygger ikke absolutte. Selv når øyet tror det ser på lys, blir rammene av skygger innrammet. De er varierte og definerer den utopiske ideen om lys.

I ‘Reflection’ (2009) jager Takashi sollys over en måned i et rom. Malerens kropp er fraværende i denne tidsperioden-videoen, men børsten hans følger uansett hvor sollys berører veggen, materialiserer arabesk og lineære slag. Hvis veggen solde seg i solen, malte Takashi solbrune linjer. Hvert slag beviser veggens tidligere tilstedeværelse under solen. Men Takashi kunne aldri holde følge. Solen fortsetter å bevege seg og skinner sitt lys på forskjellige områder av veggen, og han må fortsette å male, noen ganger til og med over det samme området. Ved å gjøre sprekken mellom det virkelige og det billedlige synlig, gifter Takashi seg med dem, holder fast på fortiden som nåtiden og opplever nåtiden som mer enn bare et øyeblikk, en skygge for en fremtid fremdeles.

Shadows artikulerer, tydeliggjør og definerer.

Mot de skyggelagte veggene i det mørklagte galleriet er Changs solgrafer av ‘The Movingly Minute Scale of a Restricted Life’ (2015-16), produsert med en kamera obscura, glød. En bønneplante er plassert inne i kameraet, som skjuler oversikten over bildet på fotografipapiret. Siden solgrafens klarhet er avhengig av lysets styrke, skaper forholdene veldig mørke bilder som utfordrer synet. På gallerirommet kalibrerer de dempede omgivelsene besøkende til øynene. De øyeblikkelige forskjellene i skygge som artikulerer omverdenen og formen på bønneplanten blir akutte, og tydeliggjør seg som distinkte og definerer seg som mørklagte visjoner.

Lavendel Chang, ‘The Movingly Minute Scale of a Restricted Life’, 2015-16. Bilde takket være artist.

Med fotografering og maleri kommer skygge bare synlig gjennom en grad av substitusjon. Dens tilstedeværelse blir gjort materiell gjennom integrasjon med det billedlige. Med Khongs ‘# 113’ (2017), det immaterielle produserer imidlertid materialet. I en reversering av Jacks ‘Light of Singapore’, ‘#113 'maling med glass. Spotlights skinner gjennom og rundt firkantede glassbiter som hang i luften, og skaper en hjemsøkende skyggeform på veggen som er selve verket. I motsetning til fotografier og malerier, er synligheten av dette verket for alltid basert på tilstedeværelsen av skyggelagte forhold eller forskjellig lys. På et jevnt opplyst rom forsvinner ‘# 113’.

Skygger kan også være metaforiske, en etikett for det vi anser som blights i våre liv som vi prøver å forvise. I Clangs ‘A Light and a Shadow’ (2017), en hjemløs mann og en forbipasserende blir oppslukt av samtale i et øyeblikk av uvanlig stille på et gatehjørne. Deres stille tilstedeværelse minner om den ubevisste slettingen vi utfører mot hjemløse, det uakseptable kroppen som finnes i de skyggefulle delene av byen. Clang rammer inn mennene som like verdige, muligens mørklagt av forhold, men verken plager eller noe å være fryktet.

John Clang, ‘A Light and a Shadow’, 2017. Bilde med tillatelse fra kunstner.

Skygger er lysets viktige formidler og grunnen til at vi anerkjenner lysets nærvær, for lys er umerkelig og defineres av fravær av skygge. I sitt essay trekker Tanizaki fram bildet av Noh, en teatralsk form som blir til med hjemsøkt mørke. Solen og de kunstige søkelysene i galleriet gir lys for arbeidene i dette showet. I likhet med Noh er de imidlertid gjennomsyret av mørke, og avslører seg gjennom mørket i stedet for lyset.

Mer informasjon på adm.ntu.edu.sg.

Denne artikkelen ble skrevet av Chloe Ho for Art Republik.