Strange Bedfellows: Art Findsself in Odd Places av Bruce Quek

Geraldine Kang, ‘By Unit of Measurement II’, 2016. Image høflighet bindestrek.

I det relativt korte spennet av Singapores kunsthistorie har forskjellige grupper og kollektiver presset på for å utvide forestillinger om hva kunst er, og hvor den kan bli funnet. Uansett om det er nødvendig eller ikke, har løypa blitt forblåst for den nåværende generasjonen kunstnere å eksperimentere med å gi liv til offentlige rom langt fra rammen av offisielle institusjoner og kommersielle gallerier. Et slikt kollektiv, Atypical, benyttet seg av en tidligere erfaring med å jobbe med mennesker med fysiske funksjonshemminger for å finne en ny løsning på potensielle utilgjengeligheter for kunstgallerier. I den nylige utstillingen 'Dwellers' gikk kunstverk rett på tomrommet til en offentlig bolig, og brakte kunsten direkte til hjertesamfunnet.

Lim Zeharn & Zeherng, ‘Wrong (Red Chair)’, 2017. Image høflighet kunstnerne.

Eksperimentering med ikke-tradisjonelle rom er på ingen måte begrenset til visuell kunst. I forrige års utgave av ‘State of Motion’ ble for eksempel artister, forfattere og andre reklamer bedt om å svare på skildringer av Singapore i utenlandske filmer, på nettsteder som Golden Mile Food Center og Far East Plaza. I sistnevnte installerte uavhengige musikketiketter Ujikaji ‘Melantun Records’ i en enhet okkupert av en høyt elsket bruktbutikk, Sunny Books.

Installasjonsvisning av ‘Melantun Records’, 2017. Bilde med tillatelse av Ujikaji.

Den nøyaktige karakteren av 'Melantun Records' er bevisst disig, ved å snu en pop-up platebutikk, eksperimentell musikkplass og kunstinstallasjon som svarer til Gerry Troyna 'Ricochet' (1984), og reflekterer over Far East Plaza lange tilknytning til musikalske subkulturer i Singapore. I løpet av det korte spekteret av eksistensen surret dette en gang ledige rommet med forestillinger av noen av Singapores beste eksperimentelle artister og musikere. I kraft av å være plassert i et kjøpesenter like ved øyas viktigste kommersielle drag, ble disse eksperimentelle kunstverkene og forestillingene mer tilgjengelige for folk som ellers aldri kunne ha vurdert å oppsøke slik kunst og musikk.

Som komplement til ideen om å bringe kunst til hverdagslige rom, tar noen nyere utstillinger et beslektet tak med å svare på rom som folk kanskje ikke ser. Når det gjelder ‘RAID’, organisert av Daniel Chong og Zulkhairi Zulkiflee, ville det være et nedlagt ly for angrep i luftangrep i Tiong Bahru. I sine svake, mur- og betongrammer, byr lokalet på utfordringer i motsetning til noe som måtte finnes i de luftkondisjonerte, hvite kuber som galleriene er standard for, noe som gir virkelig nye opplevelser for kunstnere og besøkende. Til tross for at han jobbet innenfor en slik lukket, glemt lomme i Singapore, siterer Chong The Arts 'Villages inngrep med Singapores offentlige monumenter og den landlige øya Pulau Ubin som inspirasjoner.

Tay Ining, ‘Breathe, Still’, 2018, oksygenbeholdere, mildt stål, foreldet luft, tyngdekraft. Image høflighet av artisten.

Enten eksplisitt anerkjent eller ikke, ‘RAID’, ‘Dwellers’ og andre slike inngrep i offentlige rom trekker på en lang tradisjon for kunstnere som utfordrer status quo på kunstens plass i samfunnet. Det er en tradisjon som dateres til en tid da rommet var langt knappere, den offentlige oppfatningen av hva som kunne være kunst langt smalere, og myndighetene mer tunge. Kanskje er det mest beryktede eksemplet på artister som driver med slike grenser, det fra 5. passasje. I 1994 var de et artistdrevet rom i Parkway Parade kjøpesenter, en spesielt rolig gangvei som ellers ville passere ubrukt og upåvirket.

Jason Lim, ‘Still / Life, 2016.’ Bildet høflighet av bindestrek.

Det året var de vert for Artistenes generalforsamling, en ukelang festival arrangert i samarbeid med The Artists Village. Blant verkene som ble presentert var to forestillinger som protesterte mot en nylig hendelse av politiets innesperring av homofile menn. Oppsiktsvekkende medierapporter om disse forestillingene antente en storm av kontrovers som til slutt kulminerte med en tilbaketrekning av finansiering for uskriptede forestillinger de neste ti årene, og et mer eksplisitt forbud mot opptredener av spesielt to artister, Josef Ng og Shannon Tham.

SKLO, ‘With You With Love’, 2017, digital inkjet print på arkivpapir. Image høflighet av artisten og One East Asia.

Selv om kunstnerne bak ‘Dwellers’ på ingen måte var like harde, fant seg i strid med loven. De fant de nødvendige tillatelsene urimelig tyngende, og bestemte seg for å gå til den geriljestilen, bare for å få utstillingen stengt i løpet av en time av en forbipasserende politibetjent. Tilsvarende, da Samantha Lo ble arrestert for hærverk for sitt uautoriserte, satiriske offentlige kunstverk, brøt det ut et betydelig grunnlag av støtte på nettet, mens en avstemning på nettet fant bare 14,5% av de spurte som dekret arbeidet som bare hærverk. I siste instans ble Lo siktet for ugagn og dømt til 240 timers samfunnstjeneste, nede fra muligheten for fengsel, hadde hun blitt siktet for hærverk.Hvis det er en positiv side ved disse hendelsene, er det at statens svar på uautorisert offentlig kunst ser ut til å ha blitt dempet i løpet av de siste tjue årene, og eskalerer fra brede og harde utbrudd.

Selv når vi holder fast ved den rette og smale tilnærmingen med å få alle nødvendige tillatelser, finnes det rikelig mulighet for at alt går galt, spesielt når du arbeider med en alfabetesuppe av interessenter.

Installasjonsvisning av ‘PPC |珍珠 坊: En offentlig stue '15. januar 2016. Bilde høflighet bindestrek.

For eksempel kunstnerne og arrangørene bak ‘PPC |珍珠 坊: En offentlig stue 'i 2015 fant seg drastisk å justere planene sine med mindre enn tre uker til overs, da en dødvakt i tillatelsesprosessen endret utstillingslayoutet dramatisk. Opprinnelig planlagt til å okkupere en del av parkeringsplassen til People's Park Complex, og i stedet fant utstillingen seg til å okkupere takterrassen Lepark og dens nærmeste omgivelser. Etter å ha vært en av kunstnerne involvert, induserte hele denne hendelseskjeden alt fra kynisk skuffelse over hindringene fra et bysantinsk byråkrati til en viss spenning over å møte utfordringen med å tilpasse seg utstillingens endrede omstendigheter.

Uavhengig av hvor langt kunstgrupper og kunstnere har kommet i å skjule rom for kreativitet i Singapore, antyder hendelser som disse at vi fremdeles har en måter å gå ennå, og at det nåværende systemet med tillatelser og lisenser kan være sammenfiltrede og tyngende nok til å stå i veien for et virkelig kreativt Singapore.

Korreksjon: Den originale trykte artikkelen i Art Republik 18 ble kun tilskrevet Bruce Quek. Historien er medforfatter av Chloe Ho.

Dette er en del av ‘Bedre sammen’, en serie samtaler om hvordan mennesker har gått sammen på nyskapende måter for å skape, stille ut, undervise, diskutere og arkivere kunst i Sørøst-Asia, brakt til deg av ART REPUBLIK både online og på trykk.