Art in Singapore: Then and Now
For en nasjonalstat som bare nylig feiret sitt 48 år med uavhengighet, kan det virke for tidlig å prøve å bestemme hvor langt vi har kommet når det gjelder utviklingen av vår kunstscene. Dette er spesielt gitt at åpenhet og enkel reise utenlands tillater en forståelse for kunstarven i de fineste kulturhovedsteder i verden. Disse kunsthovedstedene, som har en viss levetid i sin kunsthistorie, ser ut til å ha satt standarden en gjespende avstand foran.
Imidlertid, som en nasjonalstat som har vant seg til å slå over vektklassen vår når det gjelder vår økonomiske utvikling, er det kanskje på tide å se på hvor sikre fot vi har blitt når det gjelder vår kunstscene.
Det unike i Singapore ligger i det samordnede regjeringsengasjementet som leder spissen for mange av vårt lands vellykkede initiativer. På samme måte har kunstscenen i Singapore blitt forsterket gjennom målrettet regjeringsinngrep.
Drivkraften for utviklingen av kunstscenen skjedde for litt over to tiår siden. Under ledelse av tidligere president og daværende visestatsminister, Ong Teng Cheong, foreskrev 1989-rapporten fra Advisory Council for Culture and the Arts (ACCA) opprettelsen av viktige kunstinstitusjoner og kunstinfrastruktur. I forkant av denne rapporten kunne kunst- og kulturklimaet i Singapore beskrives som begynnende, til og med så langt som å bli betegnet som et "karrig ødemark".
I 2000 ble visjonen for ‘Renaissance Singapore’ avduket i renessansens byplan (RCP). Denne planen fremhevet behovet for at det ble fokusert mer på 'programvaren' aspektet av kultur og kunst (under hensyntagen til at "maskinvare" -infrastruktur var blitt på plass siden publiseringen av ACCA-rapporten). RCP har gjennomgått tre faser, hvor den nyeste RCP III har satt søkelyset på hjemmelaget innhold, og på behovet for å vise fram slikt innhold internasjonalt. Nylig bekrefter rapporten fra Arts and Culture Strategic Review de viktigste fremskritt som er gjort på kunstscenen som et resultat av ACCA og RCPs, og gjentar viktigheten av kunst og kultur for smiingen av en nasjonal identitet.
Singapore-regjeringens innsats for å utføre RCP-er og skape et blomstrende kunstlandskap har uten tvil vært formidabelt. I løpet av to tiår er det etablert bemerkelsesverdige institusjoner som National Arts Council (NAC) og Singapore Art Museum (henholdsvis i årene 1991 og 1996). Blant andre mål gir NAC direkte finansiering til nye og etablerte kunstorganisasjoner, samt forskjellige tilskudd til å støtte kunstutøvere. NAC arrangerer også den årlige Singapore Arts Festival, en måned lang feiring som inkluderer teaterkunst, dans, musikk og visuell kunst.
Singapore Art Museum huser for tiden en ledende samling av moderne og moderne sørøstasiatiske kunstverk. Etter å ha oppfylt en nøkkelanbefaling fra ACCA-rapporten, åpnet Esplanade som et scenekunstsenter i 2002.
Singapore Art Museum
Singapore Tyler Print Institute (STPI) ble også etablert i 2002. STPI ble satt opp som et beregnet samarbeid med den anerkjente amerikanske trykkeriet Kenneth E. Tyler. Et resultat av forhandlinger gjennomført av National Heritage Board og Singapore Tourism Board, STPI var opprinnelig ment å fungere som et selskap under departementet for informasjon, kommunikasjon og kunst. For tiden er STPI en internasjonal utgiver og forhandler av kunsttrykk og arbeider på papir, og har også et gallerirom som viser samtidskunst. For å flytte flagget til utlandet deltok STPI nylig på Art Basel, den ledende internasjonale kunstmessen, for første gang (og spesielt som det første galleriet i Singapore som ble invitert til å gjøre det).
Singapore Tyler Print Institute
Ved siden av de fremskritt som regjeringen i Singapore har gjort på kunstscenen, er grunnleggelsen av uavhengige kunstinitiativgrupper som Kunstnerlandsbyen og 5th Passage verdig å nevne. Kunstnerlandsbyen ble grunnlagt av samtidskunstneren Tang Da Wu i 1988, og var den første kunstnerkolonien som eksisterte i Singapore. Artister som Lee Wen (en deltaker i Singapore Biennalen i år) og Amanda Heng var de viktigste artistene som ble assosiert med Kunstnerlandsbyen. Kunstnerne Suzann Victor, Susie Lingham og Han Ling dannet den 5. passasjen i 1991. Selv om 5th Passage ikke lenger eksisterer som en enhet, ble et av dets grunnleggende medlemmer, Susie Lingham, nylig utnevnt til direktør for Singapore Art Museum. Et alternativt rom for kunst eksisterte også i The Substation (dannet i 1990 og predating NAC), hjulpet av den lokale dramatikeren Kuo Pao Kun. Det kan sies at disse banebrytende åndene i vårt lokale kunstsamfunn tidlig har forsøkt å skape, den hjemmelagde kunstneriske identiteten som ble fremmet av RCPene.
Kunstnerlandsbyen
Foreløpig ville kulturgribber her sette pris på det utbruddet av kunsthendelser som prikker kalenderen deres nå enn sammenlignet med for to tiår siden.
En biennale er en større (ikke-kommersiell) utstilling av samtidskunst som holdes hvert annet år, og blir sett på som et prestisjefylt arrangement da bare utvalgte kunstnere blir invitert til å delta. Biennalen i Venezia ble etablert i 1895 og satte kjennetegnet for fremtidige bienaler som en fremtredende kunstutstilling.Den kommende Singapore Biennalen (organisert av Singapore Art Museum og i sin fjerde opptreden i år) fungerer som en plattform for lokale og regionale samtidskunstnere å engasjere seg med et globalt publikum.
En kunstmesse er skreddersydd spesielt for salg av kunst, og tilstedeværelsen av kunstmesser injiserer uten tvil viss livlighet i kunstmarkedet. Art Stage Singapore ble først arrangert i 2011, og skaper en nettverksplattform for gallerister, kunstnere og private samlere. Art Stage Singapore, som flauter med tagline "We are Asia", er et internasjonalt utstillingsvindu for asiatisk samtidskunst. For et mer lommebokvennlig alternativ, lover Affordable Art Fair (planlagt å bli avholdt i november) en utstilling av samtidskunst med et mangfoldig utvalg kunstnere og prispoeng.
Spredningen av kommersielle kunstgallerier de siste tjue årene har muligens bidratt til den økte summen i det lokale kunstmarkedet. I tillegg ble med støtte fra regjeringen lansert Gillman Barracks i 2012. Gillman Barracks er innvarslet som et knutepunkt for samtidskunst i Asia. Dette prosjektet ligger på en 6,4 hektar stor tomt, og inneholder en klynge av internasjonale gallerier så vel som kunstnerstudioer. Gillman Barracks vil også huse Center for Contemporary Art, et senter som tar sikte på å fremme utdanning og forskning innen kunst.
Gillman Barracks - Destination for samtidskunst i Asia
Når man ser lenger fremover, skal National Art Gallery åpne i 2015. Nasjonalt kunstgalleri vil fremheve kunstnere i regionen, i et dedikert fokus på sørøstasiatiske kunst. Arbeidet med anerkjente kunstnere som Wu Guanzhong, Chen Wen Hsi og Cheong Soo Pieng vil bli utstilt i Singapore i større skala enn noen gang før. Håpet er at dette landemerke kunstmuseet vil være juvelen i kronen blant kunsten som er å se i regionen.
Fra dette blikket fra fugleperspektivet av endringene som er gjort i Singapores kunstneriske landskap, er det tydelig at mulighetene for tilgang til kunst har florert eksponentielt de siste to tiårene. Det eksisterer nå mange innfallspunkter for en verdsetting av kunst i Singapore - egentlig koker det ned til et spørsmål som betrakterens valg.
