Off White Blog
Et åpent show: 'Labyrinth' soloshow av Jason Wee

Et åpent show: 'Labyrinth' soloshow av Jason Wee

Mars 29, 2024

Jason Wee, Labyrinths, 2017. Image høflighet av kunstneren og Yavuz Gallery.

Verket i Jason Wees siste solo, ‘Labyrinter’, på Yavuz Gallery, er basert på den visuelle formen for det daglige midlertidige gjerdet som brukes i Singapore-landskapet. Produksjonen av både en installasjon av fragmenterte gjerder og en serie av relieff av vegger, utforsker metaforen om en labyrint som et rom for å utforske staten vårt land.

For Wee, både poet og kunstner, ville de mange mytene i labyrinten være kjent. En labyrint som er velkommen til lærde, er biblioteket. I denne labyrinten er besøkende mindre interessert i å komme seg ut og mer interessert i å gå seg vill. Høye bokhyller fylt med bøker kastet persienner til de besøkendes synslinje. Ikke desto mindre er dette en kjærkommen begrensning: Ønsket om å navigere i denne labyrinten raskt blir gitt av behovet for å navigere i denne labyrinten hyggelig. Gratis fra verdens øyne, er besøkende på biblioteket fritt til å gå seg vill på plassen eller sidene i bøkene, ubegrenset.


Jason Wee, Labyrinths (Open Fire), 2017. Image høflighet av kunstneren og Yavuz Gallery.

Labyrinten som består av gjerder, er imidlertid forskjellig på mange måter fra bibliotekets labyrint. wee sinLabyrintener, en stedsspesifikk installasjon, bruker åpne gjerder som er porøse og ikke pyntet med bøker eller andre former for avledning. Ved å se på gjerdet, ser jeg samtidig gjennom det til den andre siden. I motsetning til bokhylla holder gjerdet ikke seeren tilbake. Øyet mitt er uhindret, fritt til å se gjennom for å se størrelsen, formen og endene på labyrinten. Fra synspunktet til installasjonsbildet, passerer øyet mitt gjennom det grønne gjerdet til det hvite gjerdet bak det og deretter forbi det til det blå gjerdet som er festet på galleriveggen. Uten tvil er det også gjennom gjerdet at den hvite kubberom i galleriet er artikulert og gitt dybde.

‘Labyrinter’ står sparsom og skjelett, og benekter meg omlegging av et aldri så lite bibliotek. Mitt blikk avmystifiserer ‘labyrinter’. Likevel er det også gjennom denne prosessen med å finne effektivitet at jeg går tapt. Med ‘Labyrinter’ ser jeg stadig over gjerdet, mentalt utforsker plassen og tenker på den beste veien ut av det. Denne prosessen øker bevisstheten rundt hvordan gjerder og barrikader generelt sett disiplinerer kroppen min. Ved å gi fysisk form til en åpen labyrint, viser gjerdene hvordan det har nektet meg friheten til å kutte gjennom gallerirommet raskt. Dette er en labyrint som bokstavelig talt viser seg som en form for hindring, en labyrint som er en kilde til frustrasjon.


Jason Wee. Image med tillatelse fra Yavuz Gallery

Etter min forestilling, virker ‘labyrinter’ nærmere huset til Minotauren. I installasjonen løfter det store gjerdet seg høyt mellom menneskene på den andre siden og jeg. Det var spesielt rart å oppleve kunstnersnakket hans moderert av Lim Qinyi, kurator ved National Gallery Singapore, i dette rommet. Både Wee og Lim satte seg utenfor gjerdet og de fremmøtte kikket gjennom barene på ansiktene. Visjonen er stemningsfull av stolpene i et fengsel, selv om det er uklart hvem fangene var i dette tilfellet.

Hvis dette er hjemmet til Minotauren, hva, eller hvem, er Minotauren i det dypeste punktet i labyrinten? Gjennom ‘Labyrinter’ ankommer jeg et rom med seks veggavlastninger. To andre vises i frontgalleriet, selv om de bare begynner å ta form her. Hver lettelse bruker gjerdet i standardstørrelse som lerret og tematiserer problemer i Singapores offentlige bevissthet. I ‘Labyrinter (Living Rooms)’, seks kort sitter på en laminathylle. Hvert kort er påskrevet med "Ox", "Lee", "Ave", "New", "Birth" og "Place". Innbyggeren i Singapore eller Singapore ville umiddelbart trekke koblinger til debatten rundt Lee Kwan Yews Oxley Road-hus. I ‘Labyrinths (Sungei Road)’ minner de tre slags gjerdene, rektangulære speil, sjekket klut og tittelen oss om vårt nylige tap av tyvemarked på Sungei Road. Og for ‘Labyrinter (Hindringskurs)’ henviser Wee til inngjerding av Hong Lim Park for årets Pink Dot-demonstrasjon. Hvis det er noen Minotaur i denne labyrinten, må den ligge her, blant de stikkende debattene som skjer i og rundt Singapore.


Jason Wee, Labyrinths (Living Rooms), 2017. Image høflighet av kunstneren og Yavuz Gallery.

Det som ser ut til å være bindeleddet mellom alle lettelsene er spenningen som gjenstår i det offentlige minnet. Oxley Road, Sungei Road og Pink Dot er såre poeng for alle involverte. I begge tilfeller forblir sakene uavklarte og fortsetter å bestrides. I begge tilfeller hevder beslutningstakerne å ha arbeidet for å fremme interessentene sine, ønsker eller ønsker, men de samme personene som de hevder å representere utfordrer dem. For meg er Minotauren i sentrum av Wee sin labyrint denne mytiske offentligheten som, hvis saksgangen skulle antas, er et selvdødeliggjørende dyr som bare er lykkelig i sin egen prosessuelle ødeleggelse.

Ideen om et samlet publikum er helt utopisk. I likhet med Minotauren er det en blandet skapning, sammensatt av motstridende deler som er gærne og fornuftige.Å referere til publikum som en generell helhet skaper en morsom visjon om at en hund bokstavelig talt spiser sin egen hale, et publikum som bare er i stand til å motsi og skade seg selv. Dette er tydeligvis latterlig. Det er med å gjenkjenne denne merkelige dobbeltbindingen at sinnet endelig kan hamre fantasien i stykker og rekonstruere publikum som en nyansert helhet. Vi kan bare falle Minotauren når vi overvinner bakruset om tvungen enhet, og er i stand til å akseptere mangfoldet av stemmer som nødvendigvis eksisterer i vår offentlighet.

Når jeg dro ut fra galleriet med lettelser til ‘Labyrinter’, har min første frustrasjon over gjerdet fått et nytt byrå. Les gjennom lettelsene hans, Wee's gjerder formulerer ikke bare den fysiske grensen mellom to rom, men også en psykisk geografi. Gjerdet erklærer seg som et symbol på sikkerhet, nødvendig begrensning, avgrensning og orden. Gjerdet er den stumpe klyveren som sliter med å dele folket tydelig inn i forskjellige seksjoner. Jeg ser gjerdet på grunn av dets feilplasserte intensjoner, som en produsent av enorme blåmerker som det er vanskelig å gni bort.

Mer informasjon på yavuzgallery.com/exhibitions/labyrinths/.

Denne artikkelen ble skrevet av Chloe Ho for Art Republik.

Relaterte Artikler